Bestevenninnene Argha og Vibeke-Margrethe skulle begge egentlig gått på Mortensrud skole, med 97 prosent minoritetsspråklige elever. Men både Jeinender Prasher og Bjørn Ole Berge vil at døtrene skal gå på en skole med bedre elevmiks og har flyttet døtrene til den «hvitere» Stenbråten skole. Mange foreldre i Oslo gjør som dem.
Foreldre flytter barna til "hvitere" skoler
Etnisk delt. Bjørn Ole Berge nektet å la datteren Vibeke-Margrethe bli den eneste i klassen med norsk bakgrunn og flyttet henne til en «hvitere» skole. –De som kritiserer meg, kunne jo tatt plassen hennes, sier han. Osloskolen blir stadig mer etnisk delt.
I en frodig hage utenfor et rekkehus på Mortensrud sør i Oslo leker de to bestevenninnene Argha (6) og Vibeke-Margrethe (7). Mandag denne uken startet jentene henholdsvis i 1. og 2. klasse på Stenbråten skole, et par kilometer unna.
Egentlig skulle begge gått den litt kortere veien til naboskolen, Mortensrud. Men på den skolen begynte ikke en eneste førsteklassing med «helnorsk» bakgrunn i år. De norske familiene som tilhører skolekretsen, har gjort som foreldrene til de to nabojentene – søkt overgang til Stenbråten med «bare» 51 prosent minoritetsspråklige elever. På Mortensrud var tallet forrige skoleår hele 97 prosent.
–Det var rett og slett uaktuelt at Vibeke-Margrethe skulle ende opp som den eneste norske i klassen. Hva slags norskopplæring ville det gitt henne? Og hvem skulle hun identifisere seg med, spør Bjørn Ole Berge, mens jentene spretter rundt på gresset. Han vet at det ikke er politisk korrekt å skifte skole på grunn av mange innvandrere, men prøver ikke å skjule seg bak andre forklaringer.
–Jeg ser jo at vi bidrar til en enda dårligere miks på skolen. Men hvorfor skal akkurat vi stå for den miksen? Det er så lett å ha riktige meninger. Men de som kritiserer, kunne jo tatt plassen hennes.
Bedre blanding.
Foreldrene til Argha lytter ved det hvitmalte stakittet. Begge er født i India, men mor Nishu Trasher vokste selv opp på Mortensrud på 80-tallet. Da var hun som «innvandrer» en minoritet på Mortensrud skole. Nå vil hun ikke sende datteren tilbake til sin gamle skole – som majoritet.
–Jeg har hørt at Mortensrud har veldig flinke lærere og sikkert er en god skole. Men vi ønsker en bedre blanding. Det må jo være noe å integrere seg i, sier hun, og mener en grense på 50 prosent minoritetsspråklige pr. skole ville vært fint.
–Argha får lære om indisk kultur og snakker hindi. Men det skjer hjemme. Hun skal ikke gå på en skole der de snakker annet enn norsk.
Hadde grensen på 50 prosent minoritetsspråklige faktisk blitt innført, ville osloskolen umiddelbart fått noe å stri med:
Før sommerferien var minoritetselevene i flertall på hele 52 av 125 grunnskoler. For åtte år siden gjaldt det 21 skoler. På syv skoler har mer enn 90 prosent minoritetsbakgrunn. Først i oktober foreligger tall for dette skoleåret, men alt tyder på at 50-prosentgrensen er passert av enda flere.
Alene i klassen.
Et stenkast øst for Akerselva, midt på Tøyen i Oslo sentrum, har klasse 5A på Vahl skole grundig ristet av seg feriemodus. Dypt konsentrerte trener 21 elever på divisjonens edle kunst. De har bakgrunn fra 10 land.
Bare én eneste av dem, Astrid Willoch Hartz på bakerste rad, er fra Norge. Både hun og skolen har erfart at det slett ikke finnes noe 50-prosenttak på elevgrupper i osloskolen. Men at det derimot er innført fritt skolevalg – og at alle står fritt til å flytte.
Astrid teller på fingrene og kommer til nesten 20 etnisk norske medelever som har forsvunnet de fire årene hun har gått på Vahl. Noen har flyttet. Andre har skiftet til privatskoler som Steinerskolen og St. Sunniva eller til «hvitere» skoler i området.
–De tror de skolene er bedre. Men Vahl er en kjempebra skole. Den skulle bare vært litt mer flerkulturell. I mange klasser går det ingen norske, sier Astrid, som feirer bursdag i dag og har invitert alle jentene i klassen og en del andre. Hun er spent på hvor mange som kommer.
–Du vet liksom aldri når de skal i moskeen, eller tempelet, eller må be og ikke kan være med på ting. Det er litt dumt.
Mor, Rønnaug Hartz, sitter ved siden av datteren i skolegården og nikker.
–Det er ikke noe galt med skolen eller ungene. Og ingen som har satt sine ben her, har klaget på det faglige nivået, sier hun. I likhet med datteren mener hun utfordringen ligger i vennskap og å finne ut av kulturforskjeller rundt alt fra matpakke til feiringer.
–Det er jo litt pussig når vi som majoritet blir sett på som det kuriøse. Jeg føler at Astrid og jeg gjør en innsats for integreringen. Men vi får ikke noe kreditt eller støtte utenfra, sier hun og etterlyser engasjement fra politikerne.
–Det finnes ingen enkle løsninger. Men fortsetter dette, får vi skoler med bare utlendinger. Det er ikke bra for noen.
Kulturforskjeller.
Aftenposten har snakket med flere norske foreldre som har valgt å flytte barna fra de mest innvandrertette sentrumsskolene. Ingen av dem ønsket å stå frem med navn.
–Det går ned en vegg hos folk når vi diskuterer dette. De er så redde for rasisme og fremmedfrykt. Men det er overhodet ikke det dette handler om, sa en mor, som til tross for mye positivt konkluderte med at det ble «for tøft for mitt barn å ta hele integreringen i Oslo på sine skuldre».
Kjell Arve Straumsvåg forteller derimot åpent hvorfor hans datter på mandag startet 7. trinn på Gamlebyen skole, etter seks år på Vahl. Også hun var den eneste norske jenta igjen i klassen.
Og i likhet med de andre foreldrene trekker Straumsvåg frem det sosiale som problemet. Jenter som ikke fikk komme inn i leiligheten deres. Umulig med overnattingsbesøk. Uuttalte grenser for hva jenter kunne gjøre i det åpne rom. Flere sett med regler.
–Jenterollen ble krevende. Mange små ting gjorde at hun ble alene om å representere kjønnsrollemønsteret vi har i Norden. Og det var ikke bare å ta en telefon til de andre foreldrene og prate om tingene. Vi manglet et presist felles språk, sier Straumsvåg, som slutter seg til rosen av dyktige pedagoger og et på mange måter flott miljø.
–Men det ble for slitsomt. Nå føler jeg litt at vi rømmer fra et ansvar. Men vi har ikke flyttet fysisk, så vi rømmer jo ikke.
«Jeg vil gjerne at de skal bli integrerte. Lære norsk kultur og blande seg.» Farhiyo Ali Ibrahim, MortensrudFlytter hvitt.
Flytte fysisk gjør derimot mange andre norske småbarnsfamilier. Og flyttemønsteret følger i nesten oppsiktsvekkende grad innvandrerandelen på skolene de flytter til.
Samfunnsgeograf Therese Sundell fulgte flyttingen til familiene til et helt årskull Oslobarn i skolealder. Hun fant at de flyttet fra skolekretser med mange innvandrere til kretser med få. Mens innvandrerfamiliene flytter fra sentrum til Groruddalen og Søndre Nordstrand, drar de norske familiene mot vest – eller til skolekretser i Groruddalen og på Nordstrand – med færre innvandrerelever. Også når hun kontrollerte for familienes økonomi, ble «hvithetsgraden» på skolen stående som utslagsgivende og tilsynelatende viktigere enn boligpriser og leilighetsstørrelser.
–Jeg har ikke intervjuet familiene og kan ikke si noe om motivene deres. Men det er jo påfallende at de flytter til skolekretsen på Stovner med 25 prosent minoritetselever, ikke til naboskolen med over 80. Det virker derimot som om nordmenn uten barn ikke har noen problemer med å bo i innvandrertette områder, sier Sundell.
Alt for barna.
Men det er ikke bare norske barnefamilier som studerer fargenyansene på nærskolen før de leser boligannonsene. Da Shazia Sarwar og mannen Awais ville flytte fra Romsås, der hun vokste opp, var det én ting som gjaldt: Å gi sønnene et norsk oppvekstmiljø.
–Vi hadde ikke råd, men gjorde det for ungenes skyld, sier Shazia, som faktisk studerte karakterstatistikker før hun falt ned på Karlsrud skole og Lambertseter.
På Karlsrud har tre av fire elever norsk som morsmål. Men det var ikke språkbekymring som fikk familien til å flytte.
–Norsk snakket de med ungene på Romsås også, sier Awais. –Problemet var mer hva slags norsk.
–Og så må de lære å omgås hvite mennesker. Få venner og nettverk. Uten det får du ikke skikkelig fotfeste i det norske samfunnet, sier Shazia, som i likhet med de anonyme norske skolebytterne synes det er vanskelig å snakke offentlig om familiens valg.
Ressursspørsmål.
–Hvem tror du at du er, liksom, vil kanskje folk si. Men jeg kjenner stadig flere som gjør det samme. Bare se på generasjonen av innvandrergutter som dropper ut av videregående. Jeg tror mange i min generasjon nesten er paniske i forhold til å gi barna den beste oppveksten. De som har ressurser, velger noe annet. Men alle har jo ikke ressurser.
Og det er nettopp det man kan kalle et klart klasseskille mellom skolene som bekymrer forsker på NOVA, Anders Bakken. Han har studert sammenhengen mellom eksamenskarakterer og andel minoritetselever på ungdomsskolene i Oslo, og fant at den var krystallklar:
Øker andelen minoritetsspråklige ti prosent, synker snittkarakteren en tiendedel.
–Men nesten hele forskjellen kan forklares med foreldrenes utdanningsnivå. Og det er egne foreldre, ikke andres som slår ut. Satt på spissen vil det hjelpe mye mer å bytte foreldre enn skole, sier Bakken, som mener ulikhetene forsterkes ved at de mest ressurssterke, både fra minoritet og majoritet søker seg bort.
–Dette handler like mye om klasse som minoritet. Segregerte samfunn er ikke heldig. Men i forhold til læring blir det et spørsmål om hvor godt skolene håndterer elevenes forutsetninger. Der skal Osloskolen ha ros for ikke å legge lista lavt for innvandrerelevene. De har et veldig sterkt fokus på at ingen skal gå ut av skolen uten å lese og skrive skikkelig.
Norsk fremtid.
På et trangt kjøkken på Mortensrud hjelper fire livlige somaliske jenter mor Farhiyo Aki Ibrahim med middagen. Også de har startet et nytt skoleår. Også de ble sendt til «hvitere» Stenbråten i stedet for Mortensrud. Etter seks år i Tromsø med bare norske venner kunne ikke mor tenke seg å ha døtrene sine på «en skole for utlendinger».
Kanskje kan hennes ønske oppsummere det alle foreldre som har tatt fatt på et nytt skoleår tenker:
–Jeg vil at barna mine skal lære mest mulig, få mange venner og bli en del av det norske samfunnet. Det er her vi skal bo.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar