Identiteten kommer innenfra

Føle seg hjemme. Det må bli lov å være norsk selv om man har slekt fra fjernere himmelstrøk.

John Christoffersen, Lektor

Innvandring. Innvandringsdebatten preges ofte av at to statiske sider slynger ut forenklede sannheter om temaer med stor symbolsk verdi og ofte tilsvarende liten praktisk betydning. I debattene gjentar ofte de samme personene forutsigbart de samme synspunktene, og for ofte diskuteres det for små saker mens mer grunnleggende spørsmål rundt innvandring ikke vies oppmerksomhet. I denne teksten vil jeg imidlertid forsøke å flytte fokus til følgende problemstilling, som jeg mener er både viktig og lite diskutert: Hvordan kan en norsk identitet bli en praktisk mulighet for folk med ulik type bakgrunn som faktisk føler seg norske og ikke som «utlendinger»?

Identiteten forandres

Når folkegrupper flytter fra et land til et annet, vil det på et eller annet tidspunkt skje en endring i identitetsfølelsen. Slik var det med nordmenn som utvandret til Amerika. Den første generasjonen var helt norsk. Neste generasjon hadde antagelig mer sammensatte følelser når det gjelder røtter og identitet. Til slutt ble imidlertid det nye landets identitet rådende: De ble først og fremst amerikanere. I Norge foregår nå en lignende utvikling. Innvandrerne som slo seg ned i Norge på 70-tallet er nå middelaldrende og har voksne barn. Ettersom tiden går vil antagelig flere og flere føle seg nærmere tilknyttet Norge enn opprinnelseslandet til de første utflytterne. Kanskje må dette mer enn i dag prege måten mediene, politikere og folk flest tenker og snakker om innvandring på.

Fra skolehverdagen

Jeg har i noen år vært lærer på Mortensrud skole i Oslo. Der har nesten alle elevene foreldre som kommer fra andre land. På skolen har jeg observert følgende pussige faktum: A) Alle voksne fra rektor til renholdspersonalet definerer automatisk barnas nasjonalitet som den samme som foreldrenes. Elevene er pakistanske, somaliske, tyrkiske osv. B) Barna definerer seg selv som utlendinger selv om flertallet er født i Norge. C) Det foregår ingen samtale hos hverken voksne eller barn rundt hvorvidt denne helautomatiske måten å definere barnas identitet på, uten hensyn til den enkeltes tanker eller følelser, nødvendigvis er riktig eller konstruktiv. For ordens skyld vil jeg presisere at jeg her snakker om identitet og nasjonalitet ut fra hvor man føler seg hjemme, ikke som en juridisk term i forbindelse med statistikk eller annet.

La oss ta et eksempel: I Osloskolen går det hundrevis av barn med somaliske foreldre. I dagligtale blant voksne og barn, foreldre og lærere, blir alltid disse barna omtalt som somaliere. Imidlertid har mange av dem aldri vært i Somalia. Mange er født i Norge og har levd hver dag av sitt liv i dette landet. De kan både norsk og «hjemlandets» språk, de har ofte norske og «utenlandske» venner. Likevel er det som en selvfølge at både de selv og alle rundt dem kategorisk definerer identiteten som somalisk. Dette er problematisk.

Hvorfor er det selvsagt at noen skal kjenne seg så nært knyttet til et land de aldri har besøkt? Hvordan kan vi vite at barna ønsker å definere seg som tilhørende dette landet? Men enda viktigere: Hvilke konsekvenser kan det få for barn av utenlandske foreldre at de påtvinges denne identiteten?

For enkelt syn på identitet

Antagelig vil det å ikke kunne definere seg som norsk ha helt ulike konsekvenser fra person til person. Mange føler kanskje en så sterk tilknytning til foreldrenes hjemland at det uansett ikke er aktuelt å si at man er norsk. I slike tilfeller har ikke samfunnets forståelse av vedkommende som utenlandsk noen negative konsekvenser. Vedkommende definerer selv sin identitet på samme måte som samfunnet, og det oppstår ikke noe misforhold mellom hans/hennes egen forståelse av seg selv og samfunnets måte å se han/henne på. Verre er det om noen som ikke føler seg det minste somalisk, konsekvent skal omtales som somalier. I en slik situasjon bør vi tenke over en del ting:

Hvilken rett har vi til å definere en annens identitet uten å høre vedkommendes eget syn på saken? Selv om det er gjort i beste mening, vil jeg påstå at det å sette andre inn i en så stor og viktig bås som nasjonaliteten ofte kan være, uten å gjøre bruk av annet enn en slags vanens automatikk, i seg selv kan være et urimelig inngrep i noe man ikke har noe med. Når vi likevel gjør det, hver dag, hele tiden, kan dette kanskje virke sårende eller rart på den andre.

Når vi alltid bruker foreldrenes hjemland som utgangspunkt for en «default» identitet, eliminerer vi også ubevisst muligheten for en norsk identitet. Så vidt jeg kan forstå, er det helt legitimt og fint hvis folk føler seg norske. Men det oppleves kanskje som sårende at den norske identiteten ikke er tilgjengelig ettersom man konsekvent betegnes med en annen nasjonalitet. Dette kan i sin tur ha negative følger for hvilke følelser man har i forhold til integrering, tro på egne muligheter i Norge og følelser når det gjelder aksept.

Bestemmes av storsamfunnet

Det er antagelig slik at definisjonen på hva det vil si å være norsk bestemmes av storsamfunnet og ikke av enkeltindividet. Det blir tungt for den enkelte «utlending» å gjøre krav på en norsk identitet på egen hånd når han hele tiden hører det motsatte av sine omgivelser. På grunnlag av dette asymmetriske forholdet mellom majoriteten og enkeltindividet kan det sluttes at ansvaret for å åpne opp for et rausere og mer fleksibelt syn på identitet hviler på majoriteten. Det norske samfunn må gå først her, og si at dette bestemmer du selv. Å føle seg, kalle seg og være norsk må være en åpen og tilgjengelig mulighet for alle som bor i Norge og ønsker det (men selvsagt ikke noe krav).