Dagsavisen.no / Innenriks /

Skoleveteran setter ned foten 7 kommentarer

Berit Lieng har jobbet i Oslo-skolen i 30 år. Nå slår hun alarm om manglende oppfølging og urimelige resultatkrav til flere skoler i Oslo indre øst. Der har flere skoler langt over 90 prosent minoritetsspråklige elever, men får ikke ressurser til å drive god nok undervisning, mener Lieng. Foto: Arne Ove Bergo

Etter 30 år i Oslo-skolen langer sosiallærer Berit Lieng ut mot underfinansiering og urimelige krav til elevresultater på de innvandrertunge skolene i Oslo.

Nødrop fra indre Oslo

Opptil 97 prosent av elevene i indre Oslo har norsk som andrespråk. Nå roper en lærer med 30 års erfaring et kraftig varsko om forholdene for disse elevene.

JO MOEN BREDEVEIEN 17. mai 2009, oppdatert 18. mai 2009 08:30

– Vi gjør blodig urett mot barn med minoritetsbakgrunn i skolen. Både barna og foreldrene deres er veldig motiverte og gleder seg over skolegangen, men vi klarer ikke å gi dem et godt nok utdanningstilbud – selv om lærere og skole gjør sitt beste. Det skorter på ressursene, og det er Utdanningsetatens lederansvar.

Det sier Berit Lieng, sosiallærer på en skole i Oslo indre øst. Når Lieng nå går ut i avisen etter 30 år i Oslo-skolen, er det et resultat av en voksende frustrasjon over tilstandene i Oslo-skolen, spesielt hva de mest utsatte gruppene angår.

– Dette er et uttrykk for maktesløshet over manglende engasjement fra Utdanningsetaten i Oslo kommune, sier hun.

Det er avstanden mellom kravene til skoler i Oslo indre øst, der Lieng har tilbrakt brorparten av sitt skoleliv, og manglende ressurser til å leve opp til kravene, som nå får henne til å reagere.

Urimelige krav

– Utdanningsetaten og skolepolitikerne forventer at skoler med over 90 prosent minoritetsspråklige elever skal oppnå like gode resultater på nasjonale prøver som skoler med få språklige og kulturelle utfordringer på Vestkanten. Det er urimelig, i alle fall når ressursene til å sette inn en ekstra innsats er altfor små, sier Lieng.

Hun har flere forslag til hvordan skolen kan legge til rette for elever som har spesielle behov på grunn av alt fra mindre kulturell og språklig deltakelse til analfabetiske foreldre. Hun ønsker høyere lærertetthet og flere spesialpedagoger, gjerne en psykolog ansatt på hver skole, miljøarbeidere, og ekstramidler til leksehjelp og skolering av det pedagogiske personalet i migrasjonspedagogikk og norsk som andrespråk.

– Vi ser i stadig større grad at barn faller utenfor skolesystemet. Det nytter ikke å rope på bedre resultater, vi må ta problemet på alvor. Det virker som om fagetaten i Oslo, byrådet og de nasjonale politikerne mangler vilje eller innsikt i problemet.

Ulmer blant lærerne

Dette er ikke et problem som Oslo kommune kan løse alene, tror Lieng. Det må bevilges øremerkede midler over statsbudsjettet. Men kommunen må likevel tåle kraftig kritikk fra en av de få lærerne som velger å gå ut med sin kritikk i media:

– Det er lite støtte å få, og når de forventede resultatene uteblir, blir interessen fra skolemyndighetene i Oslo lunken.

Hun vil gjerne se politikere som skuer lengre enn til egen politisk vinning.

– Det har vært forsøkt med gratis barnehage til alle over fire år i deler av Oslo. Vi som jobber i skolen så en merkbar forskjell i språkutviklingen og sosial tilpasning. Men så ble prosjektet avsluttet, og vi er tilbake der vi startet. Det er for mye slikt. Vi trenger langsiktig planlegging. Tiltakene bør ikke settes opp bare for at politikere skal vise handlekraft.

Nå går Lieng ut av skolen, med blandede følelser. Hun liker ikke utviklingen, og føler at nok er nok. Men hun vil savne skolehverdagen.

– Jeg sier ikke dette for å sutre. Jeg har vært i skolen i 30 år, og elsker jobben min. Men jeg er oppgitt. Og jeg vet at det ulmer der ute blant lærerne. Vi må få rammer som tillater oss å gjøre jobben vår – og spesielt i de mest utfordrende områdene av Oslo og på andre steder med tilsvarende problematikk, sier Berit Lieng.

– Stemmer ikke

Utdanningsdirektør Astrid Søgnen i Oslo kjenner seg ikke igjen i Liengs bilde av resultatkrav uten sosiale hensyn og økonomisk oppfølging.

– Vi følger resultatutviklingen på den enkelt skole svært tett. En viktig utfordring er kvalitetsforskjeller mellom skoler som det er naturlig å sammenligne – og kvalitetsforskjeller innad på samme skole. Vi iverksetter ekstarordinære tiltak for å bedre elevresultatene der vi ser det er behov for det; det går som regel på kompetanseutvikling og andre tiltak som skal forbedre undervisningen, sier hun.

Søgnen går heller ikke med på at det iverksettes for få tiltak.

– Vi har mange strategiske tiltak for å bedre resultatene. I Groruddalen har vi for eksempel det siste året iverksatt en metode for leseopplæring, hentet fra Australia, som vi allerede ser virker. Vi har egne opplegg for grupper av skoler hvor resultatene generelt er svake. Og vi driver kompetanseutvikling, som kursing av leselærere på skolene, ramser Søgnen opp.

– Elever som ikke har tilstrekkelige norskkunnskaper til å følge vanlig undervisning, har rett til særskilt norskopplæring, fortsetter Søgnen. Ved behov gis det også morsmålsopplæring og to-språklig fagopplæring.

– For å få særskilt norskopplæring må skolene fatte enkeltvedtak om elevenes behov. Skolene får så tildelt en budsjettramme basert på innrapporteringen av slike enkeltvedtak. Skolene prioriterer selv hvordan midlene benyttes – skolens budsjett vedtas av det enkelte driftsstyret, sier Astrid Søgnen.